Frank Aarebrots forelesning på 200 min pluss «injury time»
dvs «røketid» kvelden den 09.april ble den informative og morsomme opplevelsen
jeg hadde gledet meg til!
Det ble en annerledes opplevelse enn de andre programmene
om krigen ga oss. Først og fremst var den mer analytisk. Aarebrot valgte å se
vekk fra en historisk synsmåte, som han med et skjemt kalte for metode for
etterpåklokskap, eller noe sånt.
I stedet brukte han det han kalte en «prospektiv» måte å se
begivenhetene på, en samfunnsvitenskapelig metode. Denne metoden blir som å sette
ned seg og se på en stilling midt i et sjakkparti og analysere den der og da. Den
ble jo interessant og jeg tror de fleste følte seg «beriket» av kunnskap og
forståelse.
Men jeg satt igjen med en del tanker etter dette "showet".
Fra min tid på Sydneshaugen minnes jeg at de forskjellige
fagområdene skjøt på hverandre med metodekritikk mm fra sine respektive kontorer.
Sosiologene gjorde narr av antropologene for sin «deltakende observasjon", antropologene beskyldte historikere for etterpåklokskap og historikerne mobbet sosiologene for deres
tro på at skjemaene var alle tings «løsen». Og så videre.
Uten at jeg har hatt noe kontakt med disse fagmiljøene siden midt på syttitallet,
bortsett fra å ha lest litt faglitteratur underveis, så satt jeg med et inntrykk av etter forestillingen at tidene ikke hadde endret
seg der. Det forbauser meg. Vi som har tok fag både på samfunnsvitenskapelig og
historisk institutt har i alle fall sett verdien av i det minste å låne
hverandres metoder i ny og né. Det virker ikke fagmiljøene å ha lært, men
jeg håper jeg tar feil
200 minutter er kort tid og det heile måtte bli noe
overfladisk, kjapt og «populærvitenskapelig». En kunne kanskje sitte igjen med
en følelse av at de faktorene og opplevelsene han skisserte nærmest
determinerte folks holdning og handlinger under krigen, det er som vi vet mye
mer komplisert enn som så. For det første var det nok andre faktorer som kunne
spille inn, for eksempel personlighet, familie, nærmiljø, livssituasjon, og mange andre. Alt
skal gjennom hodet og sorteres ut før en bestemmelse tas og det kan godt tenkes
at to personer med liknende skal vi si «input» kom til forskjellige
avgjørelser.
At den spanske borgerkrigen ikke kunne bli behørig behandlet
i denne forelesningen, det har til og med jeg jeg forståelse for, selv om jeg
kunne tenke med 200 minutter der også, men etter de få setningene om den og om de
norske som dro til Spania for å kjempe, kunne en sitte igjen med ei noe skeivt inntrykk.
Aarebrot var veldig klar på at det var Admiral Raeder sin
iver etter å få gode utgangshavner for raid mot England for skipene sine som
var avgjørende for «Operation Weserübung», men de aller fleste, for ikke si alle kriger har
elementer av materialistiske motiv som kontroll over ressurser, logistikk, markeder
og «andre knappe ressurser» i tillegg til strategiske og kanskje også religiøse
eller ideologiske.
Som sitt bysbarn Hans W Steinfeldt har Frank Aarebrot en
klar formening om hvordan verden var, er og bør være. Han har en autoritet og
han bruker den, han er morsom, men morsomheter kan også misbrukes og settes i stedet for
argumenter. En kan lett bli blendet, men en må ikke glemme å tenke "sjæl".
Jeg liker Frank Aarebrot, men følger ham ikke alltid helt ut i fingerspissene.
Jeg liker Frank Aarebrot, men følger ham ikke alltid helt ut i fingerspissene.
Med disse betraktningene som forhåpentligvis ikke er for
knappe til at budskapet kommer fram, vil jeg anbefale folk å se programmet på
NRK nett før regjeringen finner på å legge inn justeringsgebyr for at andre mer
kommersielle «nett» ikke skal lide og bli utkonkurrert.
Tilktredes
